Enorme rentefradrag på 80-tallet - I dag er det smuler igjen og stigen er trekkt opp

På 80 tallet var det enorme rentefradrag. Rentekostnaden reduserte selve inntekten fra toppen, det vil si at det var mot marginalskattesatsen, ikke en flat rate på 22% som vi har i dag. 

80-tallet gav store muligheter for boliginvesteringer

Mange husker kanskje 80-tallet som en tid da mulighetene var til stede, for langt flere enn de som har vært med på denne kapital-reisen. 80-tallet bød på svært høye renter (kanskje det eneste mange husker) men hva mange har glemt er også at renten kunne trekkes direkte fra inntekten. Si at du tjente 350.000 kr, som var en respektabel lønn på den tiden. Marginalskatten var kanskje på 55% (skattekurven økte brattere enn den gjør i dag). Dermed fikk de 55% fradrag på hver eneste rentekrone (litt forenklet, fordi den skattbare inntekten også endres litt når man trekker fra renter).

Dermed var huslånet på 700.000 kr (tenk, man fikk et hus for 2 årslønner) med sine renter på 160.000 kr, en reduksjon i inntekt fra 350.000 kr til 190.000 kr og dermed et enormt fradrag i skatten. Det kunne kanskje gi 80.000 kr i skattefradrag, altså 50% av renteutgiften, for dette eksempelet. Dermed var reell rentesats ETTER rentefradrag 6% og ikke 12%.

Dagens rentenivå og boligpris: Ingen problem?

Vel. Rentene er lave i dag. Rundt 5.2% på normale boliglån. Hva som ikke er normalt i dag er jo boligprisene. For en gjennomsnittlig årslønn kan du se langt etter å kjøpe annet enn en halv parkeringsplass i Oslo. De aller minste leilighetene med ett soverom koster rundt 3.5M i utkanten av byen og det er da 5 årslønner (gjennomsnittlige). For å få mer eller mindre normal bolig i Oslo må du fort over 5 millioner og da begynner det å bli svært vanskelig for de fleste å kjøpe, som ikke starter med kapital. Den enkle konklusjonen må bli at å endre boligmarkedet i norske byer (spesielt Oslo, men de andre kommer etter) ikke er en enkel øvelse. Den krever at man har en del egenkapital eller en ekstra godt betalt jobb og er to. For folk som er alene, vil boligkjøp være mer krevende.

Politisk løsning på dette?

Hva man kanskje kunne vurdert politisk, for å fikse på dette problemet, vil jo være noe så banalt som å bygge boliger slik at det er plass til alle. Spesielt de som ikke får gratis bolig eller andre måter å komme seg inn på boligmarkedet. De som forsøker den vanskelige veien ved å arbeide seg inn i boligmarkedet. Dersom det finnes tilstrekkelig med boliger vil prisen også falle. Det er den sterkeste driveren for denne boligprisutviklingen vi ser. I Oslo har man funnet ut at man skal ha lavhusbebyggelse i stedet for å bygge i høyden. Kanskje man har en illusjon om at det er vakrere med lavhusbybyggelse enn høyhus, men det er bare å ta turen over grensen bort fra Norge for å se at man kan få høyhus med et tiltalende og tidsriktig design også. Boligmarkedet er dessverre segregerende. Det splitter befolknigen effektivt i to. De som har mulighet og de som ikke har muligheter. Stikk i strid med hva vi offisielt hører at er ønsket.

Leie til eie løsninger

Det finnes noen få utvalgte boliger som er leie til eie. Det er for spesialtiltak å regne. Da kan man betale husleie og til slutt overta eiendomsretten. Foruten dette så ser det ut til at dagens unge mennesker er overlatt til flaks og forskudd på arv, heller enn å kunne kjøpe en normal bolig i en av byene. Eventuelt må de bruke noen timer pr dag på pendling, eksempel fra Østfold og Vestfold, som ganske mange gjør.

Rentene var høye - boligprisene var lave

Før var det altså enkelt å komme inn på boligmarkedet. Ikke på grunn av at renten var lav (den var 2-3 ganger høyere enn nå) men selve prisen var 2-3 ganger lavere målt i forhold til lønn. Derfor ble rente-grunnlaget kanskje det samme. I tillegg var rentefradraget 2-3 ganger høyere enn det vi får i dag, så totalen er at rentekostnadene etter skatt var veldig lave i forhold til hva de er i dag.